Hytteplanmila – gateløp på bygda
Hytteplanmila –
Når asfalt og høstluft blir til magi
Løpesesongen går mot slutten, og løpere fra nord og sør, ung og gammel, rask og ikke så rask – alle samles de til legendariske Hytteplanmila – løpet som egenlig skulle vært en umulighet !
Ute på bygda ligger en liten idrettplass, med en hall. I området rundt svinger fine asfalteterte bygdeveier seg, ganske så flatt og fint. Men at det hver oktober skal samles 4500 løpere på disse veiene – det ville nok ikke mange trodd.
Det er tidlig morgen i oktober, tåke henger lavt over jordene rundt Røyse i Hole kommune. Du kjenner den kjølige luften som skjærer litt i lungene når du puster dypt. Noen år kommer det noen snøfiller dalende i det du parkerer ute på en av jordene på Røyse….
Eller du har kanskje vært heldig og fått parkeringsplass langs en bygdevei og har en kilometer eller noe å gå mot idrettshallen på Svensrudrudmoen.
På vei inn mot halen stiger pulsen og lydnivået – der inne hvor du skal hente startnummeret ditt sitter elite og mosjonist i en herlig blanding allerede – stemingen er til å ta og føle på !
En fin blanding av kaffe og nystekte boller fyller hallen allerede, men du får vente til etter løpet med å forsyne deg. Mange andre dufter i hallen også, både før og etter løpet, men det dropper vi å utdype. Garderobe kan du bare glemme, de er få og små, så finn deg en benk, enten inne i hallen eller i storteltet ved siden av – det er det alle andre gjør.
Slå deg ned, snakk med folket og kos deg frem til den nærvøse oppvarmingen starter.
Men først et tilbakeblikk og overblikk…
En tur tilbake i tid
Hytteplanmila har blitt arrangert hvert år siden 2005 som et 10 km gateløp på Ringerike, med start og mål på Svendsrudmoen ved Røyse, i Hole kommune.
Starten var beskjeden: testløp ble holdt allerede i 2004 med 34 deltakere. Det hele begynte som en idé hos løpeentusiaster i bedriften Hytteplan AS, et firma på Ringerike. De ønsket å lage et løp i nærmiljøet som kunne trekke både mosjonister og toppidrettsutøvere.
I løpet av årene har løpet vokst enormt både når det gjelder antall deltagere, sportslig konkurranse og omdømme.
Rekorder og store navn
Noen av høydepunktene som har bidratt til løpets status:
Jakob Ingebrigtsen satte løyperekord for menn med tiden 27:54 i 2019.
For kvinner er det Karoline Bjerkeli Grøvdal som har løyperekorden med 30:32 (2020). Denne tiden er også norsk rekord på 10 km gateløp.
I 2024 ble løpet også Norgesmesterskap i 10 km for første gang. Dette vant Narve Gilje Nordås i herrenes klasse på tiden 28:24, og Karoline Bjerkeli Grøvdal vant kvinneklassen med 31:12, og slo derved Kristian Ulriksen med 15 sekunder 🙂 Vi venter på revansje!
Stemningen – det magiske øyeblikket
Klokken nærmer seg starttid, og det samler seg folk — mosjonister, elite, nybegynneren og veteranen – noen som håper å slå sin pers, andre som bare vil kjenne pulsen og nyte høstdagen.
For å få ut litt nerver starter mange oppvarmingen tidlig, bortover startsletta, ned bakken forbi avfallsanlegget og bort til KM 2. Snu, tilbake… Ned målbakken og jogge rolig opp igjen, kjenne litt på det . Stigningsløp, en gel, snøre skoa (igjen), pisse i skogen, stigningsløp igjen og straks fylles startfeltene seg, i god tid før startskuddet går. Speakeren prøver å si noe, men som vanlig er det ingen som klarer å høre hva.
Skulle jeg kastet den lange T-skjorta da…pisse en gang til ?
BANG ! Starten går, eliten stormer avsted og etterhver begynner startfeltene bakover å bevege seg også…tiden starter ikke før man passerer startseilene, så ikke stress.
Når startskuddet går tar det ikke mange sekundene før både publikum og løperene hører den umiskjennelige lyden av karbonsko som treffer asfaltet, rytmisk som en sportsdans.
Publikum heier -noen med plakater (“Kom igjen”, “PERS» – «Du klarer det” , «Du klarer det aldri !»), barn, barnebarn, foreldre, kjærester og andre ..De står der og småfryser kledd i dynejakker med litt av hvert på termokoppen, mens du løper forbi i shorts og singlet, pesende.
Det går raskt over startsletta og ned første bakke…sannsynligvis for raskt for mange – det oppdager man først når man skal ta fatt på de få høydemeterne etter 3 kilometer.
Løypa snor seg gjennom kulturlandskapet med skogspartier, åpne jorder, historiske steder som Halvdanshaugen og steder knyttet til dikteren Jørgen Moe — som gir deg følelsen av å løpe i både natur og kultur. Hvis man er på terskepuls eller under har man kanskje mulighet å nyte noe av det. Sannsynligvis har man mer enn nok med å unngå å tråkke på løperne rundt seg.
Feltene med løpere er tette – en god hjelp for å holde tempoet omtrent riktig, men også noe som gjør at man kan komme til å presse seg litt for hardt tidlig.
Endel er så glad at når de kommer på «toppen» etter 3,7km at de gir fullt jern ned og bortover Steinssletta – både nybegynner og den erfarne har lett for å glemme at det alltid både er motvind og noen få høydemeter på Selteveien på km 7 og 8.
Du kjenner at du er en del av noe større – løpefellesskapet. Du sliter slik som sidenmannen, eller kvinnen. Dere er like, der dere vurderer om det er tid for å ta drikke på stasjonen midt på Steinssletta eller ikke. Dere er like der dere lurer på om du skal passere mannen foran eller ikke…eller om du skal gå noen skritt for å få bort holdet eller ikke.
Men mål nærmer seg uansett! Den fryktede målbakken, eller pulsbakken er bare en liten kul, ikke driv å tenk på den underveis, at du skal grue deg, sprare krefter til den eller noe – for de fleste av oss er det helt unødvendig….plutselig er du der i bunnen av bakken og i neste øyeblikk er du oppe og i mål !
Målstreken: glede, lettelse, høstluft, kanskje tårer – og boller og kaffe venter.
I hallen diskuteres kanskje allerede hvor man kunne hentet noen sekunder, hvor stas det er med ny pers, at man bommet på taktikken, at man ikke skulle valgt å løpe med lang t-skjorte osv. Det vanlige altså.
Folkene på Hytteplanmila
Det er de særiøse eliteløperene – løperne med topptider – de som gjør rekordforsøk.
Men nesten like viktig er bredden:
Mosjonister i alle aldre — tenåringer, folk i midtliv, pensjonister. Mange som gjør dette til en årvis tradisjon.
Lokalt engasjement: dugnadsånden er sterk. Frivillige stiller opp, organiserer, baker, heier. Bygden gjør løpet til sitt.
Elitefelt med internasjonale navn: Jakob, Karoline, Suldan, Narve, Wilma osv. De gir løpene en ekstra spenning og gjør at mange kommer for å se, ikke bare for å løpe.
Hvorfor så populært egentlig?
Når man summerer opp, er det flere grunner:
Løypa er rask og god – kontrollmålt, asfalt, relativt flatt og lettløpt. Perfekt for gode tider og perser.
Flott natur og historisk bakteppe – du løper i bilder som kunne vært på postkort, og kjenner pulsen ikke bare i beina, men i omgivelsene.
Timing – midt i oktober når høsten har sitt spiss – frisk luft, fargene som sniker seg inn, kanskje litt ruskevær, kanskje sol. Men nesten alltid stemning.
Fellesskap og bredde – ikke bare elitene, men alle slags folk. Mange gjør det til en sosial greie; dra, løpe, prate, feire.
God organisasjon – tidtaking, påmeldingssystem, premieutdeling, god informasjon, kaffe og boller, drikke på halvgått løp etc. Det hele føles profesjonelt og imøtekommende.
En veldig god beskrivelse av hvordan du bør disponere Hytteplanmila skriver jeg ikke noe om her. Det har nemlig den eminente allrounderen Even B Dahl skrevet superbra om her Even sin tekst om å disponere Hytteplanmila
PÅ Hytteplanmila sin egen side finner du en bra beskrivelse av løpa kilometer for kilometer – les gjerne den her
Føler du at du trenger å toppe formen inn mot Hytteplanmila, eller generelt bare trenger litt bedre løpeform eller motivasjon – kontakt meg på https://www.lopecoach.no/ – jeg kan garantert hjelpe deg !